God natt, Mody

Når du leser dette, har Mody sovnet stille inn. Har du tenkt på hvor heldig du er som er født som menneske? Eller om man er så heldig å bli født som et annet dyr enn katt? Hvor tilfeldig alt er? Du skjønner det, at ingen har ansvar for katter i Norge.

«Jeg er så veldig sulten og har alltid vært det, og jeg har vondt i øyet og er redd hele tiden. Det er masse lus i pelsen min, og nå hører jeg nesten ingenting fordi det er gjengrodd av øremidd. Dette er normale lidelser. I mitt liv. Så kanskje har de rett i Mattilsynet, når de sier vi bare har normale lidelser eller ingen lidelser utover det normale? Men det gjelder bare hvis vi er katter. Alle andre dyr har dyredoktor, hus og mat. Noe annet er ikke lov. Da kommer Mattilsynet og ordner opp i det.

I dyreloven står det at man ikke skal utsette dyr for unødvendige lidelser. I følge forvaltningsmyndigheten som er satt til å passe på dette, Mattilsynet, så er mine lidelser normale. Jeg er bare en av mange katter, og da gjelder ingen lover. Hvis jeg hadde vært alene ville jeg fått hjelp, men ikke når vi er mange. Det kalles kattekoloni. Mattilsynet sier de som mater oss er de som eier oss. Selv om de som mater oss heller ikke greier å ta vare på seg selv. De forstår heller ikke hvor mye vi lider. Fordi det alltid har vært slik. Noen skyter etter oss for å ha det moro. Det er ikke lov, men ingen får straff. Så da er det vel lov likevel? Det står også i den dyreloven at man ikke skal dra fra hjelpeløse dyr. Men mange vet vi har det slik. Vi får ikke hjelp likevel. Da er kanskje det også lov? Det heter å ikke ha rettsvern. Ingen katter har det. I praksis.

Mattilsynet vet at de sammen med de som mater oss og en lokalavdeling hos Dyrebeskyttelsen Norge kan hjelpe oss. Da kunne vi fått hjelp på kort tid. Noen av oss er så syke at vi ikke kan hjelpes, men vi kan slippe å fryse i hjel og dø av sykdommer som kan behandles. Kattemammaene føder ute på vinteren nå. Det var ikke slik før. Det blir flere katter hele tiden som fødes til et liv i lidelse.

Jeg fikk sovne inn i varmen. Det var første gang jeg var innendørs. Jeg fikk mat og menneskene snakket så rolig og fint. De gav meg et navn også. Mody. Fint, hva? Jeg har ikke hatt det før. Ingen av oss har bodd innendørs sammen med mennesker på mange generasjoner. Ingen mennesker har brydd seg om meg. Jeg har vært så redd at det gjør vondt. I hele meg, hele tiden. Kanskje noen som leser dette som bestemmer, kan bestemme at det ikke skal være slik? Jeg har det bra nå. Jeg kjenner ikke sult eller smerter, og nå er jeg ikke redd mer. Det er ganske trist at alle de andre fortsatt har det like vondt. Takk til dere som vil at vi skal ha det bedre.»

Og om det finnes et liv etterpå ville han nok ikke ønsket å bli født som katt en gang til. God natt Mody.